Avhengig jeg?

Nå har jeg skjønt det…. En gang arbeidsnarkoman, Alltid avhengig ….

Pappa ringte meg, måtte ha hjelp i bakeriet som jeg for snart 4 år siden dreiv.

Nå var det krise, ja virkelig krise.

Jeg er kjempe glad i Pappaen min, han er min helt. Så si nei når han ringer er utenkelig for meg.

Dro rett ned, dette fikk koste hva det koste ville

Bidro så godt jeg kunne i noen timer. Det var da jeg skjønte det, dette er som å tenne en gnist.

Faan å jeg som hadde akkurat begynt å akseptere han nye Erik, trudde jeg i hvert fall……

Det var så sykt moro å være i «manesjen» igjen….. Bare det at konsekvensen av dette var flere dager helt «tom». –Men det var verdt det

Håper og ønsker om 1 år da vil jeg klare mer, jeg skal jaggu meg trene.

Det var akkurat som det sa…..

PANG!

Der kom fagidioten, petimeteren og kremmeren rett ut av tåka, rett ut. Pang!

Der er den, bedre, roligere mer engasjert enn noen sinne.

Det er som om den bare har ventet på tur

Som om den tenker: Nå skal jeg jammen vise dere! Vise hva jeg kan.

Det er nå det skjer… I`am back!

Tåka kan komme.

Så er dagen borte i melankoli og minner.

Eller også kommer den straks tlbake.

Og da sitter som ett skudd. PANG!