Det diskuteres heftig om dagen. Var gjerningsmannen beregnelig eller uberegnelig i gjerningsøyeblikket?
Settes det en u foran blir ordet negativt. Sånn er det med det meste. Med u blir setningen gjerne negativt ladet og du kan beskrives som «uforberedt», «uspiselig», «ufyselig» og «utrivelig».
Ingen av disse ordene passer på meg. Og jeg tror jeg verken snakker usant eller er ubehøvla, hvis jeg sier at jeg er noe usjenert. Eller for å si det rett fram – jeg er ganske rett fram. Impulsiv kan jeg også være. Og engasjert. Noen ganger bus. Men ikke uberegnelig. Likevel har jeg altså fått en sånn u heftet til meg.
Det var ikke med vilje og, som jeg viser her, kan det være ganske ubehagelig.
Jeg er blitt uføre. Uføre er det motsatte av «føre» som i denne betydningen betyr å kunne føre an, (opp)føre seg og muligens også føre ordet.
Disse beskrivelsene kjenner jeg meg igjen i. Jeg kan både føre an, oppføre meg og føre ordet. Hvordan kan jeg da være ufør? Er det nå jeg skal sette meg ned for å u-e?
Nei, jeg vil helst verken syte eller gi ulyder fra meg, men kaster likevel hansken: Er det mulig å finne et annet ord på denne tilstanden, dette livet?
I Norge er over 10% i alderen mellom 18 og 67 år uføre. Men er de umennesker av den grunn?
Og hva gjør det med dem når de, som et klistremerke, får negativ u på seg?
Hadde det ikke vært bedre med en betegnelse som løftet oss? Som ga mot? En betegnelse som fortalte at vi er verdt noe likevel? For det er vi jo!
Jeg kan bare snakke for meg selv, men skulle jeg likevel få denne u-en, ville jeg brukt den slik:
Uselvisk og utholdende, ja – en usedvanlig flott mann!
En uferdig mann!
Det er mang med meg! Vi er uføre, men ikke ubrukelige, absolutt ikke uberegnelige!
Vi hørs om ikke lenge, ha en fantastisk Pinse helg
Ta Vare….
Du kan stryke u foran deg. Du er en bra mann. God pinse, håper vi sees i Spania plutselig ????. Hilse fruen?
Tusen takk Frode, vi ses
Når ord overhodet ikke passer på folk, kanskje en ufyselig ord-kultur?!
På engelsk er uføretrygdet gjerne «disability benefits recipient», et mer treffende uttrykk spør du meg som er uføretrygdet, men dette kan også brukes som kamuflasje for et dårligere system som i andre land enn Norge.
Jeg gjør alt jeg kan klare for å bidra inn i samfunnet her i Norge og får en påskjønnelse som belønning. Vi er et tillits-samfunn her i landet vårt, noe vi skal være kjempestolte av. Det er mye tillit til at vi som er «uføre» virkelig er det i helsemessig forstand. Det er en seier for hele vårt omdømme som nasjon at vi har en så sosial profil. Likevel er jeg enig med deg Erik, at vi henger etter med ord og uttrykk i vårt raskere utviklende samfunn. Det stemmer ikke lenger, at de ord som beskriver oss som «uføre» en gang i tiden var en del av hvordan vi så på mennesker. En utdatert, forbigått og tilbakelagt tid med fordømmende ord og uttrykk. Moralistiske ord fra en tid da dette kanskje var nødvendig, men ikke nå lenger.
Dine refleksjoner rundt dette er høyest legitime Erik, tanker og ord til ettertanke :-).
Du reflekterer bra du også, min venn