Jeg har bodd i campingvogn i 2 mnd, endelig kommer leiligheten jeg har drømt om i 20 år for salg. Koste hva det koste vil, denne skal jeg ha.
Jeg eier fortsatt huset på Beitostølen, så egenkapital har jeg ikke. Men som jeg lever etter «alt er mulig». Nå er det jeg som må få hjelp av andre venner, mine nærmeste som jeg har gjort alt for i mange år sier nei. – HÆ er det mulig. Men noen som ønsker meg godt sier ja til å låne meg noen sårt trengte 100 tusen i noen uker redder kjøpet.
Så er det ett vondt samlivsbrudd og deling…. Synes dett går «greit» selv om jeg ryker noen kroner, men … sånn er det i brudd, om det er i privat eller næringsliv, brudd er sårt og dyrt for parten som vil ut av det.
Jeg får innredet leiligheten, og min kjære datter får innredet sin lille leilighet i leilighetens kjeller. Her skal vi kose oss. 
Jeg jobber fullt eller litt mer enn det, sitter som styreleder i en frivillig organisasjon som driver feriested for mennesker med funksjonsnedsettelse. Så døgnene blir for korte, som vanlig.
PLUTSELIG skjer det noe i huet mitt som jeg ikke har følt før. Er jeg så sliten at jeg ikke skjønner hva folk rundt meg snakker om? Går opp for å slappe av på den nye sofaen, det er da dattera mi sier «Pappa du er helt skjev i trynet, Jeg ringer 113».
Ambulansen kommer på 7 min, de konstaterer mulig hjerneslag. Turen fra Nevlunghavn til Tønsberg går fort. Veldig fort.
Jeg skjønner ikke alvoret før jeg ser en plakat i mottaket med påskriften «Neste pasient, Akutt hjerneslag» og 7 personer begynner strakt å sette på meg ledninger og sprøyte noe «vann» inn i slangene som ambulanesepersonellet hadde satt inn i årene mine på veien.
Jeg ligger noen dager på overvåking, blir bedre og bedre. MEN må være sykmeldt noen uker, ihvertfall siden de to sertifikatet mitt.
Føler meg veldig bra etter bare 2 uker, så jobbe går jo fint hjemmefra tror jeg.